web analytics
Hei Mikke!

Gneis og MT

11.10.2015 // bruks, div // 0 kommentarer

Først var vipåmeldt MT, så ble det ingenting pga manglende figuranter og så på torsdag så var det likevel plass til oss. Hurra! Fredag kjørte vi over, overnattet på hotell og lørdag skulle vi så ut i ilden.

Jeg skal innrømme at vi var litt usikre på om hun skulle klare det. Hun har jo sine greier og en MT er tøff. Så fikk jeg følge med i løypa på første hund og innså at hun skulle i alle fall fikse håndteringen, kanskje leke littegranne, og ellers trodde jeg hun ville være ok.

Men Gneis lar seg håndtere, hun leker med ukjent som om det er helt dagligdags og er ellers sånn passe intens gjennom resten av løypa. Full fest på skuddene!

Og hun får godkjent og det med god margin. Hele 379 poeng.

TILLEGG 27.10.15: Det viser seg at dommerne har talt feil den dagen – Gneis fikk faktisk 397 poeng!

Dommere sa en hel del og det er mye jeg allerede har glemt. Hun er veldig engasjert i leken, ikke redd, men synes folk er litt unødvendige. Veldig intens i alt hun gjør og det gjør det at det koker i hodet og hun tipper over. Antagelig derfor hun blir så ivrig på skuddene på slutten. Hun skjønner noe er på gang og oppdager også figuranten i skogen. Noe aggressivitet, men ingenting overdrevent. Litt skummelt i ny og ne. Konsentrasjonen litt på ville veier fordi hun er så høyt oppe.

Neste punkt på listen blir å finne ut av eksteriørdelen og ta den til våren. For Gneis må jo nå få den KORAD-tittelen!

(Hele skjemaet for den spesielt interesserte.)

Hurtigoppdatering

01.10.2015 // hverdag // 0 kommentarer

Jeg innser at hverdagen begynner å bli litt travel, og når jeg ikke er på jobb, ja, da prioriteres hundene. Ikke bloggen. Så hva har egentlig skjedd den senere tid?

+ ClickerCamp og sporkurs.
Gneis og jeg dro på jentetur i juli! For å gå spor på Finnskogen med Tobias fra SWDI. Hun startet helgen med å ikke gå spor i det hele tatt og jeg endte opp med å fnise litt nervøs. Spesielt etter å ha fortalt at vi har gått harde spor i 2,5 år. Heldigvis snudde hun denne trenden og gikk en hel del gode spor resten av helgen. Gneis kan!

+ 100 platsar, 100 dagar.
Jeg er vel en av de som faktisk synes fellesøvelsene er artige å trene på. Det var jo definitivt ikke sånn før. Da var det et hatprosjekt og jeg utsatte det stadig. Fordi det var kjedelig Ikke så fryktelig smart – for det er jo egentlig en lett øvelse. Hunden skal ligge/sitte uansett hva. Lett øvelse og viktige poeng. I august dukket arrangementet «100 platsar, 100 dagar» opp på facebook og det er i mine øyne et opplegg å bli med på. Om man kjører det i to uker, en måned eller de fulle 100 dager. Bare et par minutter her og der og det utgjør en stor forskjell.

+ Ulv i feltsøket
Lørdager er fort bruksdag med klubben. Bruksdag tilsvarer feltsøk. Etter mye regn så var det nesten behov for badetøy da vi tråkket opp feltet, men med våte støvler og sokker gikk det til slutt. Første hund klarte seg finfint og så var det Gneis sin tur. Og hun nektet å bli med meg i skogen. Jeg måtte dra henne med meg. Hun nektet å løpe ut forbi 30 m og var ikke seg selv. Eneste gangene jeg har sett henne oppføre seg lignende er de gangene vi har møtt på villsvinet. Da må man tenke litt. Hvor var vi? Østmarka. Har man villsvin der? Nope. Andre dyr? Japp.. Gråbein.

+ Sykemeldt Mikke
Sånn bortsett fra et kne og en rygg som krangler så er bikkjene mine stort sett friske og skadefrie. Heldigvis. Så hvordan han plutselig kunne ødelegge alle fire labber på litt asfaltspor og belønning er meg et mysterium. Han som har tålt dette uten problemer i alle år. Men Mikke haltet og jeg ble redd det var både kne og rygg og endte opp med å bli veldig overrasket. Det ble skjerm, korte turer og nissesokker på labbene. Heldigvis grodde det raskt og med unntak av litt rusk i rygg og bekken så er han i fin form.

Lydighetsstatus

14.09.2015 // lydighet // 0 kommentarer

«Men! Uansett hvordan det ville gå så trengte Gneis treningen. Og vi vil tilbake i lydigheten!»

Det skrev jeg i forrige innlegg, om rallystevnet. Og jeg regner med at noen lurer.

Gneis og jeg debuterte i kl 3 i august. Følelsen i ukene før var god, veldig god, og jeg hadde stor tro på at dette kunne gå veien.

Dagen viser seg å bli supervarm, nærmere 27-28 grader og det blir plutselig 3 timer med venting. Vi går inn i ringen for fellesøvelser og lunta til Gneis er superkort. Hun kjefter både på mallen og schäferen som sitter på hver vår side. I fellessitten ser hun ukomfortabel ut og hun som sitter så stødig flytter på en labb – 9. Når jeg kommer tilbake til Gneis i fellesdekken så spretter hun umiddelbart opp, og dommer kan fortelle at hun har vært veldig urolig underveis – 7. Fra en utenfor ringen fikk jeg høre at hun så ikke ut som om hun hadde det ålreit.

Etter fellesøvelsene setter jeg henne rett i bilen igjen og håper hun klarer å lade seg litt over på plussiden. Heldigvis så begynner bilen å havne i skyggen på dette tidspunktet. Med en mye bedre følelse, en mye piggere Gneis, gikk vi inn igjen for fvf. Vi stiller opp, dommer kommanderer og vi begynner å gå. Noen meter, det blir en holdt og Gneis tar et par prøvende bjeff. Og fortsetter, og fortsetter. Etter en halvgått fvf valgte jeg å bryte.

Vi har jo jobbet i sommer med «fremad marsj», vi har hatt «dommere» og ulike kommandanter, vi har hatt ringbånd, og det har gått over all forvetning og jeg trodde vi var ferdige med det. Det eneste vi ikke har trent på var den lille nervøsiteten min, den lille spenninga i magen som holder meg litt på tærne. Gneis som er så var plukker selvfølgelig den opp og husker at den hørte jo til den ligninga.

Ja, jeg mistet litt motet av dette. Hvordan fanken skal vi klare å jobbe med dette? Jeg anser ikke meg selv som en fryktelig nervøs person lenger. Når jeg står der utenfor ringen så klarer jeg å slippe det verste, blant annet fordi jeg vet at nå kan vi ikke gjøre noe mer. Nå må vi bare kjøre på, gjøre vårt beste. Hvordan skal jeg da gjenskape det på trening? Når jeg uansett vet at verden ikke går under om noe går galt? Så å trene for ukjente er ingen stor utfordring. Det gjør meg ikke nervøs på samme måte. Jeg gjetter at den nervøsiteten rett og slett kommer pga meg selv, det presset jeg legger på meg selv. At nå skal vi prestere – for vi har jo en sjans på opprykket!

Hva gjør man? Igjen ser man at Gneis ikke er en lett hund. Hun er lett å forsterke – på godt og vondt. Det gjør henne fryktelig lett å trene, men det betyr også at feil setter seg fryktelig lett – og godt. Hva slags plan legger man?

Først av alt så ble det nå en pause fra LP-konkurranser. Vi kommer ikke til å gå mer i år, hun skal ikke få forsterket mer at det er mulig å bjeffe på stevner, og jeg har nå printet ut de nye reglene og studert nærmere de øvelsene der. I stedet kommer vi til å gå noen rallystevner. Bare for å kjenne litt på den nervøsiteten min, gjøre noe LP-isj og samtidig prøve å bryte forventningene hennes der. Rally er jo forholdsvis uforutsigbart også. Vi skal også miljøtrene litt, dra på stevner og trene LP og bare ha det gøy. Lære henne at stevneplassen er ikke et sted jeg bare er nervøs. Ellers skal vi pirke på grunnferdigheter og momenter, satse på tierøvelser.

I går kveld fikk jeg også en påminnelse om at jeg har en bra arbeidshund, en over gjennomsnittet. Hun tar ting kjapt, hun trenger lite generalisering, er utrolig stabil, veldig nøyaktig og hun gir 100% hver eneste gang. Jeg har mer enn en gang tenkt at til tross for sine utfordringer så er det ikke utenkelig at Gneis er den beste arbeidshunden jeg noensinne vil få. Ergo så kan jeg ikke gi meg nå. Jeg kan ikke bare gi opp en så bra hund og si at vi ikke vil konkurrere mer. Vi må bare kjøre på. Finne en løsning. Komme oss ut i den ringen igjen.