web analytics
Hei Mikke!

Lydighetsstatus

14.09.2015 // lydighet

«Men! Uansett hvordan det ville gå så trengte Gneis treningen. Og vi vil tilbake i lydigheten!»

Det skrev jeg i forrige innlegg, om rallystevnet. Og jeg regner med at noen lurer.

Gneis og jeg debuterte i kl 3 i august. Følelsen i ukene før var god, veldig god, og jeg hadde stor tro på at dette kunne gå veien.

Dagen viser seg å bli supervarm, nærmere 27-28 grader og det blir plutselig 3 timer med venting. Vi går inn i ringen for fellesøvelser og lunta til Gneis er superkort. Hun kjefter både på mallen og schäferen som sitter på hver vår side. I fellessitten ser hun ukomfortabel ut og hun som sitter så stødig flytter på en labb – 9. Når jeg kommer tilbake til Gneis i fellesdekken så spretter hun umiddelbart opp, og dommer kan fortelle at hun har vært veldig urolig underveis – 7. Fra en utenfor ringen fikk jeg høre at hun så ikke ut som om hun hadde det ålreit.

Etter fellesøvelsene setter jeg henne rett i bilen igjen og håper hun klarer å lade seg litt over på plussiden. Heldigvis så begynner bilen å havne i skyggen på dette tidspunktet. Med en mye bedre følelse, en mye piggere Gneis, gikk vi inn igjen for fvf. Vi stiller opp, dommer kommanderer og vi begynner å gå. Noen meter, det blir en holdt og Gneis tar et par prøvende bjeff. Og fortsetter, og fortsetter. Etter en halvgått fvf valgte jeg å bryte.

Vi har jo jobbet i sommer med «fremad marsj», vi har hatt «dommere» og ulike kommandanter, vi har hatt ringbånd, og det har gått over all forvetning og jeg trodde vi var ferdige med det. Det eneste vi ikke har trent på var den lille nervøsiteten min, den lille spenninga i magen som holder meg litt på tærne. Gneis som er så var plukker selvfølgelig den opp og husker at den hørte jo til den ligninga.

Ja, jeg mistet litt motet av dette. Hvordan fanken skal vi klare å jobbe med dette? Jeg anser ikke meg selv som en fryktelig nervøs person lenger. Når jeg står der utenfor ringen så klarer jeg å slippe det verste, blant annet fordi jeg vet at nå kan vi ikke gjøre noe mer. Nå må vi bare kjøre på, gjøre vårt beste. Hvordan skal jeg da gjenskape det på trening? Når jeg uansett vet at verden ikke går under om noe går galt? Så å trene for ukjente er ingen stor utfordring. Det gjør meg ikke nervøs på samme måte. Jeg gjetter at den nervøsiteten rett og slett kommer pga meg selv, det presset jeg legger på meg selv. At nå skal vi prestere – for vi har jo en sjans på opprykket!

Hva gjør man? Igjen ser man at Gneis ikke er en lett hund. Hun er lett å forsterke – på godt og vondt. Det gjør henne fryktelig lett å trene, men det betyr også at feil setter seg fryktelig lett – og godt. Hva slags plan legger man?

Først av alt så ble det nå en pause fra LP-konkurranser. Vi kommer ikke til å gå mer i år, hun skal ikke få forsterket mer at det er mulig å bjeffe på stevner, og jeg har nå printet ut de nye reglene og studert nærmere de øvelsene der. I stedet kommer vi til å gå noen rallystevner. Bare for å kjenne litt på den nervøsiteten min, gjøre noe LP-isj og samtidig prøve å bryte forventningene hennes der. Rally er jo forholdsvis uforutsigbart også. Vi skal også miljøtrene litt, dra på stevner og trene LP og bare ha det gøy. Lære henne at stevneplassen er ikke et sted jeg bare er nervøs. Ellers skal vi pirke på grunnferdigheter og momenter, satse på tierøvelser.

I går kveld fikk jeg også en påminnelse om at jeg har en bra arbeidshund, en over gjennomsnittet. Hun tar ting kjapt, hun trenger lite generalisering, er utrolig stabil, veldig nøyaktig og hun gir 100% hver eneste gang. Jeg har mer enn en gang tenkt at til tross for sine utfordringer så er det ikke utenkelig at Gneis er den beste arbeidshunden jeg noensinne vil få. Ergo så kan jeg ikke gi meg nå. Jeg kan ikke bare gi opp en så bra hund og si at vi ikke vil konkurrere mer. Vi må bare kjøre på. Finne en løsning. Komme oss ut i den ringen igjen.

Legg gjerne igjen en kommentar!