web analytics
Hei Mikke!

Lydighetsstatus

14.09.2015 // lydighet // 0 kommentarer

«Men! Uansett hvordan det ville gå så trengte Gneis treningen. Og vi vil tilbake i lydigheten!»

Det skrev jeg i forrige innlegg, om rallystevnet. Og jeg regner med at noen lurer.

Gneis og jeg debuterte i kl 3 i august. Følelsen i ukene før var god, veldig god, og jeg hadde stor tro på at dette kunne gå veien.

Dagen viser seg å bli supervarm, nærmere 27-28 grader og det blir plutselig 3 timer med venting. Vi går inn i ringen for fellesøvelser og lunta til Gneis er superkort. Hun kjefter både på mallen og schäferen som sitter på hver vår side. I fellessitten ser hun ukomfortabel ut og hun som sitter så stødig flytter på en labb – 9. Når jeg kommer tilbake til Gneis i fellesdekken så spretter hun umiddelbart opp, og dommer kan fortelle at hun har vært veldig urolig underveis – 7. Fra en utenfor ringen fikk jeg høre at hun så ikke ut som om hun hadde det ålreit.

Etter fellesøvelsene setter jeg henne rett i bilen igjen og håper hun klarer å lade seg litt over på plussiden. Heldigvis så begynner bilen å havne i skyggen på dette tidspunktet. Med en mye bedre følelse, en mye piggere Gneis, gikk vi inn igjen for fvf. Vi stiller opp, dommer kommanderer og vi begynner å gå. Noen meter, det blir en holdt og Gneis tar et par prøvende bjeff. Og fortsetter, og fortsetter. Etter en halvgått fvf valgte jeg å bryte.

Vi har jo jobbet i sommer med «fremad marsj», vi har hatt «dommere» og ulike kommandanter, vi har hatt ringbånd, og det har gått over all forvetning og jeg trodde vi var ferdige med det. Det eneste vi ikke har trent på var den lille nervøsiteten min, den lille spenninga i magen som holder meg litt på tærne. Gneis som er så var plukker selvfølgelig den opp og husker at den hørte jo til den ligninga.

Ja, jeg mistet litt motet av dette. Hvordan fanken skal vi klare å jobbe med dette? Jeg anser ikke meg selv som en fryktelig nervøs person lenger. Når jeg står der utenfor ringen så klarer jeg å slippe det verste, blant annet fordi jeg vet at nå kan vi ikke gjøre noe mer. Nå må vi bare kjøre på, gjøre vårt beste. Hvordan skal jeg da gjenskape det på trening? Når jeg uansett vet at verden ikke går under om noe går galt? Så å trene for ukjente er ingen stor utfordring. Det gjør meg ikke nervøs på samme måte. Jeg gjetter at den nervøsiteten rett og slett kommer pga meg selv, det presset jeg legger på meg selv. At nå skal vi prestere – for vi har jo en sjans på opprykket!

Hva gjør man? Igjen ser man at Gneis ikke er en lett hund. Hun er lett å forsterke – på godt og vondt. Det gjør henne fryktelig lett å trene, men det betyr også at feil setter seg fryktelig lett – og godt. Hva slags plan legger man?

Først av alt så ble det nå en pause fra LP-konkurranser. Vi kommer ikke til å gå mer i år, hun skal ikke få forsterket mer at det er mulig å bjeffe på stevner, og jeg har nå printet ut de nye reglene og studert nærmere de øvelsene der. I stedet kommer vi til å gå noen rallystevner. Bare for å kjenne litt på den nervøsiteten min, gjøre noe LP-isj og samtidig prøve å bryte forventningene hennes der. Rally er jo forholdsvis uforutsigbart også. Vi skal også miljøtrene litt, dra på stevner og trene LP og bare ha det gøy. Lære henne at stevneplassen er ikke et sted jeg bare er nervøs. Ellers skal vi pirke på grunnferdigheter og momenter, satse på tierøvelser.

I går kveld fikk jeg også en påminnelse om at jeg har en bra arbeidshund, en over gjennomsnittet. Hun tar ting kjapt, hun trenger lite generalisering, er utrolig stabil, veldig nøyaktig og hun gir 100% hver eneste gang. Jeg har mer enn en gang tenkt at til tross for sine utfordringer så er det ikke utenkelig at Gneis er den beste arbeidshunden jeg noensinne vil få. Ergo så kan jeg ikke gi meg nå. Jeg kan ikke bare gi opp en så bra hund og si at vi ikke vil konkurrere mer. Vi må bare kjøre på. Finne en løsning. Komme oss ut i den ringen igjen.

Drøbakmesterskapet – rally

13.09.2015 // konkurranse, rally // 0 kommentarer

Magefølelsen da jeg stod opp i går var ikke den beste. Jeg skal innrømme det, og det fristet fryktelig å bli liggende. Sove litt til.

Men! Uansett hvordan det ville gå så trengte Gneis treningen. Og vi vil tilbake i lydigheten!

En litt interessant vri denne gangen var at kl 1 og 2 hadde start kl 9, og dermed briefing samtidig. Heldigvis er arrangører obs på at enkelte kan starte med flere hunder og tar hensyn til det. Gneis gikk ut tidlig i kl 1 og Mikke sent i kl 2, og pga store klasser ble det to briefinger, en kl 9 og en halvveis i klassen. Flott arrangement!

Dommer i kl 1 var Irene Heggen. Jeg fikk høre etterpå at hun hadde en ag-bakgrunn og det syntes i banen hennes. Hun hadde fokus på fart og satte grensen på 3 min, og hun hadde en veldig naturlig linje. Ikke den mest spennende banen jeg har gått.

Gneis reagerte litt på et par hunder utenfor ringen (dessverre fått et par kjipe erfaringer de siste ukene og det synes…) og vi fikk også to hunder som barka sammen rett før vi skulle inn. Gneis ble påvirket og jeg ble påvirket av at hun ble påvirket og gikk inn supernervøs. Perfekt. Først var hun nok litt i sin egen boble, og så smalt det i henne at «Hoi! Lisa er nervøs!» og hun hauset seg opp. Framdrift og lyd. Men jeg fortsatte å gå og det var vel ikke helt det hun forventet, for ting snudde og hun gikk riktig så bra etter hvert. Noe lyd i øvelsene hvor hun skulle i front. Min favorittdel var vel nesten det stykket hvor vi fortsatte å gå etter målstreken, gikk ut av ringen og 20 m bort til der hvor leken og godbitene lå. Finfin kontakt, fin posisjon og rett i belønning. Passe perfekt.

186 poeng, napp 2 av 3, 1. premie og 8. plass

Resultatmessig er jeg ikke superfornøyd. Gneis kan bedre (ikke at det hjelper så mye når fører også tuller til…). Spesielt siden hun har så mye fine momenter og klarer seg ofte bedre enn Mikke – og Mikke har jo direkte opprykk allerede. Men. Jeg er fornøyd med at hun faktisk klarte å «gå seg ned» og den treningen vi avsluttet dagen med – fyttirakkern! For en god følelse! Litt innganger, fvf, sitt/dekk under marsj (stå har vi glemt siden sist), innkalling med stå og innkalling fra ruta. Sistnevnte begynner å bli riktig så bra, jeg vil bare ha posisjonen hennes noen cm bak og jeg tror nesten ikke det kan bli bedre.


Uansett resultater – et stevne krever en stevnevaffel!

Bente Fredriksen var dommer i kl 2. Vi gikk for henne i april på Brekke og jeg likte veldig godt banen hennes da. Krever litt mer av fører og det gjelder å holde tungen rett i munnen. Kul utfordring! Og det bød hun også på denne gangen!

Tamtamtam.. Mikke, ja. Debuten i kl 2 ble kort. Rett før vi skulle inn så begynte øret hans å klø. Og da måtte vi jo klø. Noe så veldig også. Gikk inn og han vegrer hoppe (for tredje gangen denne uken – nå blir det tur til kiropraktoren en av de nærmeste dagene) over hinderet. Øret klør videre og Mikke er ikke i arbeidsmodus. Etter en del repetisjoner og veldig ufokusert så velger jeg å bryte. Da kræsjer et par hjerneceller i Mikkes hjerne, han spurter ut til kjentfolk i publikum og kjører så med rakett i baken inn i LP-ringen. 5,5 år gammel, trent LP og bruks siden han var bitteliten og han velger å ta seg en rundtur. Godt å se at man har kontroll på Gjøken! Men jeg kan vel ikke annet enn å le og være glad for at han er såpass barnslig og glad, og så prøve på nytt.

Disk.

Utstillingshelgen

10.09.2015 // utstilling // 0 kommentarer

Utstilling er ikke akkurat der jeg legger min tid og mine penger, men enkelte arrangement synes jeg er verdt å få med seg. Rasespesialen f. eks. Generelt mye bra folk som er like stor fan av kelpisene som meg. Og EDS. Jeg må nok slå hodet ganske hardt før jeg drar Europa rundt på jakt etter de store utstillingene, derfor får man bli med når EDS er i nabolaget.

Gneis mangler fortsatt brukskravet (argh!), så vi har ingen store sjanser på utstilling per nå, men jeg griner ikke for det. Det var ikke akkurat for utstillingens del jeg skaffet meg kelpie.

Lørdag var det rasespesial, sent oppmøte, men dessverre da også litt parkeringskaos. Plutselig gikk det opp for en hvor stort dette faktisk var.

Dommer var Carol Mulcahy:

«Correct size and shape for breed. Correct headshape. Large eye. Correct earshape and set. Firm topline. Balanced angulation front and rib. Would like more bone. Correct feet. Moves without purpose.»

VG, 3. beste tispe i åpen klasse.

En hyggelig og grundig dommer, men den røde tråden hennes var periodevis veldig tynn og vanskelig å se. To tredjedeler av kelpisene fikk blått og den røde gruppen bestod av litt godt og blandet.

Søndag var det EDS og plutselig var det litt mer spenning i luften!

Dommer var Göran Bodegård:

Null kritikk (litt stusselig må jeg innrømme), men etter mye frem og tilbake sa dommer at Gneis var fin, men pga krysset så nådde hun ikke høyere opp.

EXC, 3. beste tispe i åpen klasse.

Også en hyggelig dommer, litt mer effektiv!

Etter helgen har jeg lært et par ting:

+ vi må trene enda mer på å stå stille (og jeg må lære meg å vise henne fram riktig) og å trave pent.
+ veldig motiverende å høre at en dommer liker henne. Da ble man litt mer optimistisk med tanke på et NUCH.
+ Gneis er fryktelig søt når hun tilbyr «sitte bamse» mens vi venter. Vi fremstår kanskje ikke som fryktelig seriøse, men vi koser oss!

Fine Silje har som vanlig tatt bilder.