web analytics
Hei Mikke!

Innlegg lagret i «bruks»

Bruksdebut og en lærepenge

03.06.2015 // bruks, konkurranse // 2 kommentarer

Først av alt:

En forsinket gratulasjon til både Gneisemeisen og resten av Tullarbackens K-kull!

Tenk at de er 3 år allerede!

Litt tilfeldig, men samtidig passende nok så hadde vi fått D-spordebuten samme dagen. Litt nervepirrende med tanke på at vi nå hadde hatt minimalt med trening de siste fire ukene, men samtidig gøy å endelig få komme i gang. Og feltet fikk gå som det gikk. Jeg hadde ingen store forhåpninger om at hun ville plukke, men det var jo bare å kjøre på. Ingenting å tape etc.

For å være på den sikre siden (etter fjorårets ville bilkjøring til bruksstevner) så var vi ute i god tid og fikk dermed også tid til å måle Gneis offisielt. Jeg regnet med at hun ville havne på 2 kg tungapport og 50 cm i hinder, men greit å få det på papir. Den store overraskelsen var dog hva dommer målte henne til. 43 cm! Minstemålet for kelpietisper. Hva fanken? Så liten er hun da ikke?

Jeg trakk til slutt nummer 6 og vi begynte så med sporet. Jeg kjente plutselig litt nerver her og glemte visst litt om det som handler om rutiner. Ustyret på plass og jeg slapp Gneis ganske raskt ut i sporet. Hun plukket det direkte og vi marsjerte av gårde. Og så kommer tvilen. Seriøst? Kan sporlegger ha gått her? Og da hjalp det heller ikke at Gneis gikk med høy snute og så ut som om hun var på skogsstur. Samtidig så kunne hun legge virkelig vekta i sela og dra framover. Da var hun vel på sporet? Til slutt havna vi i en skrent og Gneis så ut som om hun var litt på ville veier. Vinkel? Rett frem? På fjellet? I lyngen? Og ingen pinner så langt. Det endte opp med at jeg gikk litt opp i bakken igjen og lot henne finne sporet igjen – og jaggu! Her dukket vår første pinne opp. Den hadde hun da først gått over, men fant den på andre forsøk. Pinne nr 2 av 4. Vi fortsatte videre og brått ble jeg mer sikker på at Gneis faktisk var på jobb og gikk spor. Hun gikk jo over STORE mengder med elgmøkk! Vi kom oss i mål med 3 av 4 pinner og selv om sporet periodevis føltes veldig rart så gikk det jo bra. Litt uvant med såpass høyt lyng og jeg oppførte meg jo ikke helt som jeg skulle. Hun var rolig og ganske så nøyaktig og plukket jo pinner! Kan ikke klage. 9!

Videre ble det feltsøk og her hadde jeg null forventninger. Kelpien som rase er jo ikke kjent for veldig stor gjenstandsinteresse og jeg har blitt bortskjemt med Mikkes kleptomantendenser. Gneis not so much. En periode var jeg redd hun ikke var interessert i å plukke gjenstander andre hadde tatt på (sånn med tanke på hennes sosiale usikkerhet), men nå tror jeg det hovedsakelig går på at det er ukjente gjenstander. Uansett. Vi kjører på tenkte jeg, og så går det som det går. Jeg tenkte også at vi bryter etter en gjenstand. Klarer hun en gjenstand så har hun tatt en gullmedalje.

Jeg tar henne ut av bilen og hun ser ganske lav ut. Antagelig pga gruppen med både mennesker og hunder som står i nærheten av bilen. Ut og riste seg, tenker jeg da, og tar henne med på en liten runde. Hun rister seg, kommer med GneiseGliset og er ferdig med det ekle. Deilig! Nå begynner man å virkelig kjenne bikkja si.

Litt venting ble det og vi kjørte litt fvf og vendinger. Er det en ting jeg har vært heldig med i forhold til Gneis så er det skogslydigheten. Den har alltid kommet lett for henne. Blir også positivt overrasket når jeg ser hun bjeffer et par ganger i forventning. Hun skjønte nok hva det handlet om! Til slutt blir det vår tur, jeg steller meg opp og sender ut Gneis. Uten å helt vite hva de neste minuttene vil by på. Først ser jeg at hun lukter veldig ivrig på en liten haug ganske nærme, hun logrer og det virker nesten som om hun har funnet noe. Om det var noe så ville hun uansett ikke plukke. Hun løper så videre innover og vips! Der kom første gjenstand. «Da gir vi oss her», sa jeg. «Er du sikker på det?» spør dommer og lurer på om jeg vet hvilken karakter jeg får da. En null. Da ble det brått litt diskusjon. Jeg hadde satt Gneis i bånd, var klar til å gå, men fader om jeg hadde lyst på en null. «Ok», sa dommer, «kjør på!». Heldigvis! Jeg sendte Gneis ut igjen og hadde egentlig null forventninger om noe mer. Håpet bare på at hun ikke ville hause seg opp altfor mye i forhold til lydigheten og at hun skulle slippe den usikkerheten jeg noen dager tidligere hadde sett i treninga. Så kommer plutselig Gneis løpende mot meg, full fart, og jeg regner med at det ikke finnes noen gjenstand. Det syntes jo ingenting. Men Gneis overrasker og kommer bærende på en lommebok matchende sin egen pelsfarge. Gneis fant faktisk TO gjenstander!! Superbra! Jeg er så fornøyd med avleveringene hennes, så fornøyd med at hun var så glad og trygg i situasjonen. Hun gjorde en kjempejobb! Da er det null problem med at vi fikk en 5 pga mitt tull rundt brytinga.

Tilslutt var det klart for lydigheten. Vårt sikreste kort! Trodde jeg… Oppvarmingen var fin, Gneis var med og føltes som seg selv. Kunne ikke vært bedre egentlig. Vi stiller oss opp. Med dommer, ringsekretær og skriver på plass. «Fremad marsj» og Gneis koker over. Bjeffer seg gjennom hele lineføringen. 5. Kommer løpende etter meg under dekk under marsj. Bjeffer og bjeffer. Da valgte jeg å bryte.

Vi hadde to økter hvor vi trente konkurranselikt under innbilten. TO økter. Hvor hun var frustrert og stressa og ikke fungerte i det hele tatt. Og mer skulle det ikke til før det satte sine spor. For Gneis er lett å forsterke. På godt og på vondt. Med én gang ringsekretæren begynte kommanderingen så var hun borte i en bryter. Masse stress! Jeg skjønte fort at hun ville ikke kunne klare å gå seg ned. Tvert imot. Og når vi uansett ikke lenger hadde sjans på opprykket så var det ingen vits å fortsette. Ikke vits å forsterke denne adferden videre.

Nå har vi strøket oss fra alle konkurranser før ferien. Tatt noen fridager. Bare trent morsomme ting. For ja, jeg ble skikkelig skuffa av dette. Vi trener så mye og har store mål. Da er det kjedelig når noe så grunnleggende ikke fungerer.

Heldigvis er planen klar og jeg håper vi skal få løst problemet uten altfor mange utfordringer og overraskelser. For til høsten skal ingenting få lov til å stoppe oss!

Trøstepremie

06.05.2015 // bruks // 0 kommentarer

I stedet for debut i kl 3 ble det med beste Silje og Grim en sporøkt på søndag. Ikke feil i det hele tatt. LP er hovedprioriteten i år og da blir det uheldigvis ikke like mye spor. Men da smaker jo selvfølgelig hver økt ekstra godt!

Mikke fikk rundt 200 m langt spor med godt og blandet av underlag. Jeg prøvde å være litt kreativ og klatret litt opp på kanter, rundt hekker, mellom stolper etc. Et helt greit spor. Mikke var noe trøtt etter en både jobb og besøk dagen før (det tar på å å smiske med Grim) og det påvirket selvfølgelig noe, men alt i alt helt greit. Han vet hva han gjør og han gjør jobben sin.

Har man selskap får man utnytte dem og jeg satte Silje i arbeid. Så nyttig og gøy å få gå et spor man ikke vet hvor bærer hen. Litt ekstra spenning ble det også pga innbilten, ville Gneis være like stressa som i fjor eller ville noe av årets gode trening skinne gjennom?

Og fader heller! Det var på ingen måte et 10’er spor slik vi hadde nylig i skogen, men herregud så bra hun jobber! Det er ingen tvil om når hun har sporet i nesa eller ikke. Omtrent 200 m dette også, med varierende underlag og artige utfordringer. Hun startet før jeg visste ordet av det og trakk godt i lina. Hun går raskere enn Mikke, men jeg liker det. Det er ikke lenger for fort og hun går veldig nøyaktig.

Hun var også noe trøtt (og full av hormoner) og falt litt av underveis, men i det store og det hele er jeg superfornøyd. Det er ikke ofte jeg trenger å «tvangsroe» henne lenger, hun finner riktig modus selv og gjør en super jobb! Virkelig!

(Alle bilder tatt av Silje.)

Et siste hurra!

09.04.2015 // bruks, film // 0 kommentarer

Jeg sa jo at Mikke nå var delvispensjonist. Jeg sa jo at vi ikke skulle konkurrere mer i bruks. At det ble for tøft for kneet hans. Jeg sa det!

Og det har vært det største tapet. Før påsken gikk vi et krevende spor. 500 m, skiftende underlag, blant annet med en lang del på asfalt, kryssende spor og uventede vinkler. Mikke gikk som om han aldri hadde gjort noe annet. Og jeg gikk hjem med vondt i magen. At Mikke og jeg aldri skulle få konkurrere mer i bruks! Fader heller.

Så slo det meg. Vi dropper krypen. Vi trenger på ingen måte den øvelsen. Feltet koser han seg med. Sporet ELSKER han! Og lydigheten sitter ellers for det meste på plass. Ergo. Vi må droppe krypen.

Så vi kjører et siste hurra! Mikke og jeg jobber nå mot C-sporet.

Og han kunne vel omtrent ikke være gladere da vi dro frem gamle kunster på onsdagens fellestrening!